Vi håper at du vil sende denne invitasjonen til dine kontakter for å støtte og gjøre det mulig for kvinner å delta.

Deltakelse i Silent Tears-prosjektet er åpen for funksjonshemmede kvinner som har vært utsatt for vold, og for kvinner som har mistet funksjonsevnen som følge av vold.

Alle funksjonshemmede kvinner som deltar kan velge en organisasjon som støtter deres personlige historie, og sende inn en forklaring i skrift og lyd som beskriver årsakene til volden og/eller sosial og politisk sammenheng.

Kraften og styrken i denne utstillingen ligger i historiene som deles av deltakere – kvinner med funksjonshemming som har vært utsatt for vold og kvinner som har fått sin funksjonshemming på grunn av vold.

Den internasjonale komponenten i Silent Tears, som skal stå ferdig i 2017, vil inneholde historier fra 25 funksjonshemmede kvinner fra fem kontinenter og 20 land. Deltakerne kommer fra land som Australia, New Zealand, Indonesia, Guatemala, Mexico, Ecuador, Canada, Ghana, Mali, Pakistan, Samoa, USA, Sør-Afrika, India og Korea.

‘Silent Tears’ er et fotografi- og videobasert prosjekt som er utviklet i samarbeid med deltakerne, kvinner med funksjonshemming og overlevende etter kjønnsrelatert vold. De representerer en rekke erfaringer og mange kulturer og utgjør tilsammen en viktig og respektfull fortelling og validering av sine erfaringer, samtidig som de rekker ut en hånd til andre overlevende og det øvrige samfunnet. Utstillingen gir et fokuspunkt for diskusjon, læring og bevisstgjøring – og gir impulser for sosial endring.

Nedenfor er svarene på de vanligste spørsmålene. Vennligst kontakt oss hvis du har ytterligere spørsmål: photography@belindamason.com

Hva er samtykkeprosessen?
Du må avgi en samtykkeerklæring, men du kan tilbakekalle den når som helst hvis du ikke lenger ønsker å delta. Hver deltaker må godkjenne de endelige fotografiene, opptakene, lyden og teksten før noen kunstverk kan vises offentlig.

innebærer det å delta?
Fotografering og videoopptak gjøres gjennom en glasskjerm som er dekket av vanndråper. Dette gjør at identiteten din kan skjules så mye eller så lite som du ønsker. Et lydopptak av historien din som redigeres og transkriberes vises ved siden av et portrettbilde av deg. Det er også mulig å bruke videoversjon av bildet med lydopptaket ditt som lyd. Et tredje alternativ å bli fotografert i en dokumentarisk stil for å ta med elementer av personens hverdag. En forteller valgt av deg vil fremføre din istorie.

Kan jeg ha noen sammen med meg under fotograferingen, filmingen og lydopptaket?
Ja. Å sikre at du har den støtten du selv ønsker er et viktig element både før, under og etter ditt bidrag.

Hva skjer med bildene, videoopptakene og lydopptakene?
Bildene og videoene vil bli en del av dette nettstedet. En lydbok og en vanlig bok vil bli utgitt. En app for personer med sensorisk, læringsmessig og kognitiv funksjonshemming vil bli laget for å få tilgang til Silent Tears-utstillingen. Fotografiene og video- og lydopptakene vil bli produsert og vist.

  • 2018 September – Shiva Gallery, John Jay College of Criminal Justice, New York
  • 2017  July –Venice Art Factory Galeria Zero
  • 2016 November MAMA Gallery Australia
  • 2016 October – Berlin Foto Biennale
  • 2016 March  – Sydney University Law Library
  • 2016 March – FNs kvinnekommisjon, New York
  • 2016 April – FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Geneve
  • 2015  – August Ballarat Foto Bienalle

Here is an example of a participant’s content who is a women with congenital disability who has been subjected to  violence.

Example of documentary photography.

Example of ‘internal’ portrait of participant.

Example of video with participant.

Here is an example of participant’s content who is a women with acquired  disability who has been subjected to violence violence.

Example of documentary photography.

Example of ‘internal’ portrait of participant.

Example of video with participant.

Lydløse Tårer

informasjonspakke

“Uten historier, er det stillhet. Hvis vi ikke forteller historiene våre, er vi ustemt. Hvis historiene forblir uhørt, er vi usynlige. Det er enda vanskeligere når historiene er vanskelige å h øre og umulige å forestille seg.”- Belinda Mason 2015.

  1. Prosjektoversikt

Lydløse Tårer er en multi-media utstilling av den internasjonalt anerkjente fotografen Belinda Mason, og kunstnere med funksjonshemminger som Dieter Knierim, Margherita Coppolino og Denise Beckwith.Lydløse Tårer faller i øyeblikket vi føler oss mest alene, sårbare og fortapte. De signaliserer et vendepunkt der vi kan å se etter håp, samhold og styrke. Kraften i denne utstillingen ligger i historiene som deles av deltakerne – kvinner med funksjonshemminger som har vært utsatt for vold, og kvinner som har fått sin funksjonshemming forårsaket av vold.

Den australsk-nasjonale delen av utstillingen har 25 deltakere, og den internasjonale komponenten av Lydløse Tårer, som skal stå ferdig i 2017, vil inneholde historier fra 25 funksjonshemmede kvinner som kommer fra fem kontinenter og 20 land, inkludert New Zealand, Indonesia, Guatemala, Mexico, Ecuador, Canada, Tyskland, Ghana, Mali, Pakistan, Samoa, USA, Irland, England, Sør-Afrika, India, Korea, Danmark og Nederland.

Offene Einladung zur Teilname an Stillen Tränen

Lydløse Tårer er representativt for vold mot kvinner globalt og sørger for at erfaringene og stemmene til kvinner med funksjonshemming som opplever vold og overlevet er inkludert i samtaler knyttet til vold begått mot alle kvinner. Ved å gjøre dette har Lydløse Tårer festet seg til De forente nasjoners (FN) definisjon av vold mot kvinner, som enhver handling av kjønnsbasert vold som fører til, eller sannsynligvis vil resultere i, fysisk, seksuell eller psykisk skade eller lidelse for kvinner, inkludert trusler om slike handlinger, tvang eller vilkårlig frihetsberøvelse, som enten forekommer offentlig eller i privatlivet  (FN-erklæringen om avskaffelse av vold mot kvinner,1993, s.1)

Fortellinger er en viktig del av å begynne helbredelsesprosessen, og er også en viktig del av politikken for å øke forebygging av vold mot kvinner og jenter med funksjonshemming. Lydløse Tårer danner en plattform for å dele kvinnenes fortellinger for å styrke og myndiggjøre. Dette validerer og bekrefter erfaringene deres og gjør de i stand til å nå ut til samfunnet for å forandre oppfatninger og øke bevisstheten om spørsmålet om vold mot kvinner med funksjonshemning. Deltakerne i Lydløse Tårer tydelige eksempler for to brede aspekter: først av hva som utgjør funksjonshemming, og det andre er hva som utgjør vold der deres erfaringer demonstrerer et kryss mellom kultur, kjønn og identitet.

Deltakerne har samarbeidet som hovedpersoner med de tre kunstnerne, og skapt verker basert på historiene basert på kvinner med nedsatt funksjonsevne hvis erfaringer inkluderer: psykologisk, fysisk, følelsesmessig, økonomisk og kulturell vold. De har delt sine historier som inkluderer vold, tvangssterilisering, psykologiske traumer, kjønnslemlestelse, omsorgssvikt og seksuelle overgrep i institusjoner eller fra familiemedlemmer. Publikum kan forvente å oppleve en dypere forståelse av mangfoldet mellom vold, diskriminering og overlevelse.

Lydløse Tårer presenterer en mulighet for kvinner med funksjonshemming til å sette ord på sin opplevelse av vold på en ubestridt måte. Denne tilnærmingen er unik siden ofrene som oftest blir forpliktet til å bevise det de har vært utsatt for, for i det hele tatt kunne få ulike former for støtte, noe som faktisk kan være mer hindring enn hjelp.

  1. Kunstnerisk visjon

Å bli utsatt for vold kan normalisere situasjonen for gjerningsmannen, offer og publikum. Lydløse Tårer opprettholder bevisst et konstant trykk gjennom sin kuratoriske tilnærming. Hver kvinne ble fotografert av hver av de tre kunstnerne. Seerne ser først Denises dokumentariske svart-hvitt fotografier som viser hverdagen til kvinnene. De er portrettert hjemme, med familie eller venner, i dagligdagse scener som er kjent for oss alle. Ved siden av hvert bilde kan historien til hver enkelt kvinne leses, og når seere gjør det kan de høre den uhyggelige lyden av vann og klokkespill.

Seerne beveger seg så inn i utstillingens andre del der kunstneren Belinda har fokusert på øyeblikket der lydløse tårer faller. Dette er heller interne portretter enn eksterne. Fotografiene er produsert som store opphengte bilder, som fryser og fanger betrakteren i dette øyeblikket. De gjennomsiktige materialene som bildene ble på, gjenspeiler det usynlige, men likevel synlige aspektet av vold mot kvinner, og når man går rundt kunstverkene kan man høre hver kvinne uttale ordene som seerne leste tidligere i utstillingen.

I multiskjerm-videoinstallasjonen av kunstneren Dieter kommer still-portretter til live og seerne kan både se og høre alle kvinnene flytte på seg og snakke sammen med lyden av vann og klokkespill. Dette er viktig, fordi hvis kvinner fortsetter å tie vil de forbli ustemt. Hvis historiene forblir uhørt, er de usynlige. For de som lytter er det også vanskelig, spesielt når historiene er vanskelige å høre og umulige å forestille seg.

Film og fotografi har en godt ansett rolle i å bringe situasjonen til tause ofre i fokus, og de gir en kraftig mulighet for forståelse og handling. Å være vitne til realitetene i livene til disse kvinnene bør være ubehagelig og utfordrende for publikum. Når kvinner med funksjonshemming finner motet til å snakke om volden som de har opplevd, føler de seg glemt eller utelatt fra samtalen. Lydløse Tårer gir dem muligheten til å fortelle deg nøyaktig hva de føler.

Lydløse Tårer har berørt mange ømme punkter, og støtte har blitt stilt til rådighet for seere, deltakere og artister. Bildene som vi har skapt vises i det samfunnet der deltakerne bor og kaster lys inn i de mørke hjørnene som mange foretrekker forblir mørklagt. Bildene skildrer ikke vold, men de trenger de heller ikke; i stedet fengsler de deg med en kjent intimitet før de avslører en skjult sannhet.

Det er viktig å bryte stillheten om temaet vold mot mennesker med funksjonshemming, og spesielt temaet om vold mot kvinner med nedsatt funksjonsevne ettersom stillheten forverrer naiviteten. Det ville være naivt å tro at vold skjer ikke mot personer med nedsatt funksjonsevne, og det er enda mer naivt å tro vold ikke kan forårsake funksjonshemming.

Lydløse Tårer skaper en mulighet for å anerkjenne volden som kvinner med funksjonshemming opplever, og for å bygge en bro for folk å begynne en reise i å forstå og anerkjenne at vold forårsaker uførhet. Lydløse Tårer forener alle kvinner som har vært utsatt for vold i realiseringen at de ikke er isolert i å oppleve vold.

Lydløse Tårer tilbyr en utstrakt hånd og er av natur inkluderende av mennesker som identifiserer seg som urfolk, kulturelt- og språklig mangfoldig, mennesker med funksjonshemming, lesbiske, homofile, bifile, transseksuelle, interseksuelle og queer mennesker pluss unge og eldre mennesker. Utstillingen danner et samlingspunkt for diskusjon, utdanning og bevisstgjøring – og gir drivkraft for sosial endring.

  1. Utstillingsinnhold

Finansiert av Australia Council for the Arts og kuratert av Kon Gouriotis OAM, ble Lydløse Tårer lansert i 2015 ved Ballarat International Foto Festival av Sue Salthouse, fra Statsministerens Rådgivningskommisjon for å redusere vold mot kvinner. I mars 2016 var Lydløse Tårer vert for et parallelt arrangement med den australske regjeringen, den australske menneskerettskommisjonen og CBM International som en del av den 60. samling av FNs kommisjon for kvinners status i New York, USA. I april 2016 var kunstnerne Belinda og Denise tilstede med CBM ved FN i Genève i forbindelse med 10-årsjubileet for dannelsen av Konvensjonen om Rettigheter for Personer med Funksjonshemming. I april 2016 ble utstillingen vist ved Sydney University Law Library og ble ledsaget av et diskusjonspanel fra Sydney Ideas. I oktober 2016 ble Lydløse Tårer vist ved Berlin Photography Biennale. Fra november 2016 til januar 2017, ble utstillingen vist på MAMA, Australia. I juli 2017 skal et utvalg av arbeidene vises på Venice Art Factory Galeria Zero.

Utstillingen for Lydløse Tårer krever minst 225m2 areale og inneholder følgende:

  • 25 laser Duro Clear 100cm x 67cm på pleksiglass
  • 25 innrammet 20′ x 24′ svarte og hvite dokumentar bilder
  • en videoinstallasjon med 25 iPads
  • lydbilde
  • nettbasert applikasjon for personer med sensoriske og kognitive vansker samt læringsvansker
  1. Støttespillere og sponsorer

Belinda og Denise har også holdt foredrag ved Australian Medical Students Global Health Conference I 2016, National Arts Activated Conference 2016, International Arts and Health Conference på kunstgalleriet i NSW, Australia og Jejer Wadon Conference, Solo Indonesia. I 2017 var de tilstede på Australian National Disability Summit.

Til støtte av Lydløse Tårer har følgende nøkkelpersoner i både kjønns- og funksjonshemmingsektorene, gitt innhold til å følge deltakernes historier som viser de varierte formene for vold begått mot kvinner og jenter med funksjonshemming.

  • Rosie Batty, 2015 Australian of the Year, Luke Batty Foundation
  • Megan Mitchell, National Children kommissær, Australias menneskerettskommisjon
  • Hon Senator Michaela Cash, minister for kvinner, Australian Federal Government
  • Natasha Stott Despoja, FN-ambassadør for kvinner og jenter
  • Matthew Bowden, Co-CEO for People With Disabilities Australia (Mennesker med Funksjonshemming)
  • Carolyn Frohmader, administrerende direktør i Women With Disabilities Australia (Kvinner med Funksjonshemming Australia)
  • Dr Elizabeth Anne Riley, (PhD, MACouns, BSc)
  • Susan Salthouse, medlem av COAG Advisory Panel on Reducing Violence Against Women (den australske regjeringens rådgivningskommisjon for Redusering av Vold mot Kvinner)
  • Josephine Cashman, medlem av Prime Ministers Indigenous Advisory Council (statsministerens Rådgivningspanel for Innfødte)
  • Leanne Miller, direktør, Koorie Women Mean Business Incorporated
  • Lana Sandas, CEO, WIPAN
  • Morgan Carpenter, medformann av den nasjonale interseksuelle organisasjonen Oll Australia
  • Ross Coulthart, en prisbelønt journalist, vinner av Walkley Award, og journalist for «60 Minutes»
  • Dr Jan Hammill, Senter for klinisk forskning, Queensland University
  • Dr Di Winkler, administrerende direktør i Summer Foundation
  • Bruce Esplin, AM
  • Marie-Rose Paterson, Registrert Psykolog
  • Graeme Innes AM
  • Cate McGregor AM
  • Kate Swaffer, leder, administrerende direktør, medgrunnlegger av Dementia Alliance International
  • Tara Moss, forfatter, menneskerettighetsforkjemper og forkjemper mot nettmobbing
  1. Media per dags dato:

 

  1. Sikkerhetsgaranti

Kunstnerne Belinda Mason, Dieter Knierim, Denise Beckwith og Margherita Coppolino har kollektivt vist evne til å levere relevante og fokuserte arrangementer av høy kvalitet for både det nasjonale og internasjonale publikum med følgende prosjekter:

  •    Unfinished Business, 2013 – 2017, er en utstilling som viser historiene til australske urfolk med fokus på urfolk med funksjonshemming. I september 2013 ble utstillingen lansert på Palais des Nations i Genève av Kassym-Jomart Tokayev, direktør i De forente nasjoners (FN) kontor i Genève, og Peter Woolcott, Australias ambassadør til FN, Genève, i forbindelse med den 24. sesjonen for Komiteen for mennesker med funksjonshemminger, et organ innenfor Høykommissæren for menneskerettigheter. I desember 2013 ble utstillingen også vist på World Health Organizations hovedkvarter i Genève. I 2014 var det en del av den australske regjeringens offisielle bidrag til 2014 FNs verdenskonferanse om urfolk Personer, New York. Dette prosjektet ble finansiert av den australske regjeringens utenriksdepartement og handelsdirektoratet (DFAT).
  •    Outing Disability, 2014 – 2016, et prosjekt som avslører flere diskriminasjoner som oppleves av lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interseksuelle og queer mennesker som er funksjonshemmede. Dette er et prosjekt som ble finansiert av Family Planning NSW og som for tiden turnerer nasjonalt og har blitt presentert på Sydney Mardi Gras (2014), International Day of Disability Celebrations (2015, Feiring av den Internasjonale Dagen for Mennesker med Funkjsonshemminger) og i MidSumma Festival (2016).
  •    Intimate Encounters, 20012014, var en utstilling som utforsket mangfoldet av opplevelsene fra mennesker som lever med funksjonshemming. Utstillingen turnerte 32 storbyområder og regionale områder over hele Australia og ni internasjonale byer, inkludert Auckland, Barcelona, London, New York og Toronto. Dette prosjektet ble finansiert av australske delstats- og forbundsregjeringsorganisasjoner som inkluderer Accessible Arts NSW og Visions of Australia.